Et steg om gangen

Jeg satt på terrassen og lyttet til samtaler om liv og død der jeg klistret meg på en ukestur til Spania i vår med en gjeng mennesker jeg ikke kjente. Dette fikk meg til å virkelig tenke over livet mitt det siste året.
Jeg trengte å le, jeg trengte å ha det fint, jeg trengte god energi rundt meg, jeg trengte ikke mer stress, jeg trengte ikke sorg og redsel, jeg trengte ikke flere mareritt eller flashbacks, jeg trengte ikke mer angst, panikkanfall eller depresjon, jeg trengte ikke å kjenne på flere traumer eller anger.
Jeg trenger trygghet og ro, jeg trenger godhet, jeg trenger lange, varme kvelder og jeg trengte sårt et aldri så lite miljøskifte.
Jeg trenger meg, og for å være meg og ta vare på meg selv måtte jeg ta noen steg tilbake.
Jeg tok og tar en pause fra livet.

Det siste året har vært et av de tøffeste årene i mitt liv, men også et år jeg har vokst mest på. Livet har servert meg noen bratte oppoverbakker, store åpenbaringer og tøffe kamper, men ingen bakker så bratte eller kamper så tøffe at jeg ikke kom meg opp og seiret sånn noenlunde. I alle fall kom jeg høyere opp enn der jeg lå som en dørmatte full av møkk og dritt og ble tråkket på igjen og igjen av livet og meg selv til jeg forsvant helt fysisk, psykisk og spirituelt.

Jeg tenker på valg jeg har tatt, gode og dårlige, jeg tenker på mennesker jeg har møtt og noen jeg har mistet på veien. Jeg tenker på verden jeg har sett og jeg tenker på hvordan jeg muligens nå kan kalle meg selv sånn “semi-voksen”.
For meg innebærer det å bli voksen å nå en plass i meg selv hvor jeg er i stand til å ta vare på meg selv psykisk, fysisk og spirituelt. De fleste dager i alle fall.
Et sted hvor jeg klarer å finne en balanse i livet på flere plan hvor jeg tør å sette grenser og tør å være nok glad i meg selv til å ta vare på meg selv ved siden av å ta ansvar for egne valg. Jeg er på et sted hvor jeg har fått et overblikk på hvordan livet mitt har utartet seg fra da jeg ble født frem til nå, hvor jeg klarer å forstå hva som har vært på mine skuldre og hva som ikke ligger på mine skuldre og å se alt i et større og mer realistisk bilde.

Jeg er (forhåpentligvis) kommet på et sted hvor jeg tar valg ut ifra en bestemmelse på at jeg er verdig og verdifull.
Jeg har rett og slett bestemt meg for at jeg er like verdifull som alle andre mennesker og med det kan jeg bestemme over hvordan jeg ønsker mitt liv skal være helt på egenhånd.
Det har tatt meg 31 år å innse at jeg er søren meg ikke så verst. At alle mine gode og dårlige sider er det som gjør meg til meg og som gjør meg unik og at alle mine opplevelser og erfaringer, gode som dårlige, har formet meg til den jeg er i dag.

Ingen tid eller periode er så mørk at den ikke blir lysere. Ingen situasjon er så horribel at du ikke kan komme deg ut av den. Ingenting er umulig. Livet er alltid i endring og vi er alltid i endring.
Jeg er stolt over at jeg turte å ta meg selv tilbake og jeg er stolt over at jeg valgte å bli glad i meg selv.
Jeg er stolt over å være meg.

4 Comments

  1. Anonymous

    TrueThis is why we need to learn how to accept feelings good/bad, let go people/things that not support the life your trying to create. LIFE always start from within (YOU).
    Be grateful, truthful, positive and lastly never give up❤️
    Tomorrow is another day to start

    1. Jeanette Walayat

      You are right about that, life is about all those feelings, all the ups and downs and all the challenges to grown on <3

      1. Anonymous

        The truth is each of us have one big responsibility and that is our own LIFE we’re the creator, director and the actor of it.

      2. Jeanette Walayat

        Absolutely!

Write a comment

Your email address will not be published.