Day 25 of 90 around the world. Broke? Yes Ma’am

Dag 25 av reisen er her. Vi har over 65 dager igjen.
Pengene er borte.

IMG_4853IMG_4854

Jeg får en plutselig telefon. Mobilabonnementet mitt er sperret på grunn av overforbruk.
NEIII! Ikke nå igjen!Nøyaktig det som skjedde første gang jeg var i USA og som aldri skulle skje igjen fordi jeg faktisk har tatt meg sammen, vokst opp og fått full kontoll. Eller ikke. Ikke i det hele tatt faktisk.

Mobilregningen er skyhøy. Opp i skyene høy. Høyere enn noensinne. Jeg trodde ikke en mobilregning kunne være så høy engang. Jeg begynner å le men latteren stopper idet jeg sjekker kontoen for første gang på reisen så langt: 1700kr på brukskontoen, 1512kr på kredittkortet. Jeg får en liten klump i halsen og svelger.

Hva i huleste heite har skjedd og hvor i alle dager har pengene mine tatt veien? Hva i alle dager har jeg egentlig gjort på denne reisen? Hvordan har jeg klart dette? Jeg får tidenes latteranfall når jeg tenker på at jeg bare “måtte” kjøpe Victoria’s Secret parfyme og minishorts med altfor mye pynt på det dyreste kjøpesenteret i Seminyak. June ler like mye med meg og sammen ruller vi nesten av stolene i det tårene spruter.
På tide å sjekke kontoen til June å så vi kan planlegge hvordan komme oss til Gili mot slutten av Bali oppholdet: 3000kr.
“HVA?!” Hæ?” Når?” “Hvordan?”

IMG_4956IMG_5045

Vi spruter ut i latter på nytt idet vi spiser maten vår som jeg kommer på jeg enda ikke har betalt for. Søren heller altså! Hvordan i alle dager skal vi komme oss til Gili? Hvordan skal jeg få et sted å sove? Hvordan skal jeg få nok mat? Hvordan skal vi klare oss frem til neste utbetaling?
Skoene til June er ødelagt så hun kaster den ene i søpla og hinker avgårde på et ben idet vi vandrer mot bungalowen vår.

Nå må det planlegges og det fort. Jeg kan ikke annet enn å le. Dette var litt vel tidlig å gå “tom” for penger. Jeg burde klart å holde ut til Australia i det minste men neida. Jeg gikk tom på Bali jeg. Jeg gikk tom på dag 25. Fy søren så god jeg er. Jeg er en mester i dette feltet hvis dere lurte. Jeg er ihvertfall en mester i hvordan ikke gjøre det, men jeg vet en annen ting jeg er også mestrer –
Å ha en helt enorm glede, takknemlighet og tilstedeværelse i øyeblikket når jeg er ute å reiser. Ingen penger kan erstatte det, ingen ting kan erstatte det.

IMG_5025-2IMG_5013IMG_5029-2

Penger kommer om 14 dager. Men 14 dager er jævlig lenge når du skal spise, sove, leve og helst ta båten istedenfor å svømme til Gili. Det får da være grenser på å utfordre vannskrekken min. Jeg har grenser jeg å. Fikk dere forresten med dere innlegget om hvordan jeg overvant vannskrekken min her på Bali? Fremdeles stolt skjønner dere.
Er det nå jeg skal tigge? Jeg kan nemlig gjøre det. Null stress. Jeg har så å si ingen grenser lenger for alle grenser er trøkket over og det føles helt fantastisk!
Dette skal vi få til. Vi to. Vi får til det meste på denne turen så dette skal vi  selvfølgelig også få til. Ingen kan ihverfall si noe på humøret og optimismen her i gården. Kryss gjerne fingrene for oss og følg med videre for å se hvordan vi kommer oss ut av denne knipa. Jeg elsker livet akkurat nå og det er ikke tull. Mye av grunnen til det må være at jeg har jobbet så hardt for å ha kontroll på alt hele livet mens nå har jeg ikke kontroll på noe. For en frihet, for en glede, jeg vil bare reise enda mer og synes det er spennende med en liten (stor) utfordring eller to. Alt ordner seg for snille jenter sant vel? Hvis DU har vært på backpacking med KILROY før og gått tom for penger underveis siden du har vært så lite langtenkt som meg – sleng gjerne med et tips eller ti i kommentarfeltet så blir både jeg og June evig takknemlige.  Xx Peace and Love Xx

 

Good food, genuine happiness at Shady Shack

IMG_47461DSC_044463DSC_0483IMG_47247IMG_47463IMG_45370IMG_427835

Åh fy søren.
Maten er ikke god, den er ubeskrivelig god. Jeg hørte prat om “Shady Shack” i Canggu allerede et par timer etter vi landet på flyplassen og det var ikke uten grunn. Når du skal til Bali med KILROY du ta turen innom. Økologisk, vegetar, helt vanvittig deilig og så mye forskjellig på menyen at du ikke klarer å velge og ender opp med å velge alt. Her spiste vi nesten daglig under surfecampen da den ligger et par minutter unna i gåavstand så fristelsen ble for stor – hver dag.

“Bli med på Shady Shack a” , “La oss heller dra på Shady Shack”, “Vi skal spise lunsj på Shady Shack” “Vi er på Shady Shack”
Maten generelt på Bali er vanvittig nydelig og jeg føler nesten ikke jeg gjør annet enn å spise her, men det byr meg ingenting imot, spesielt ikke med så hektiske dager som vi har hatt. Nå som vi har dratt fra Canggu måtte vi dessverre også si farvel til favorittspisestedet vårt der men jeg garanterer dere at vi finner flere favoritter rundt om på Bali. Helt fantastisk! Men nå må jeg faktisk spise dere for jeg ble sulten av bildene selv jeg. Hva med deg? Xx Peace and Love Xx

 

Leaving day – Next stop Seminyak, Ubud and Gili Islands

IMG_46408IMG_47415IMG_45487IMG_46146IMG_46147

Surfeuken vår hos Lapoint er over i vakre Canggu, Bali. Det har vært en uke full av utfordringer, overraskelser, gleder, tårer og helt ubeskrivelig stemning. I dag er det en noe annerledes stemning på campen. Det er så mange som skal dra, flere som skal være lenger og andre som forsøker å teame opp med hverandre videre på Bali. Noen skal til Ubud, andre til Gili mens vi skal innom Seminyak en eller to netter før vi satser på Ubud og så Gili Islands hvor vi skal forsøke å treffe igjen et par av de vi fikk best kontakt med. Det er så deilig å treffe mennesker man elsker å omgås og enda mer morro å se hverandre igjen så raskt etterpå.

Folk klemmer hverandre på ethvert hjørne, noen ligger på sofaen og tar selfies eller snakker med familien, andre danser mens nye surfere sjekker inn på campen. Jeg kjenner at jeg ikke vil noen andre skal ta over “rommet vårt” men innser at det er en normal følelse når man virkelig er blitt så glad i et sted. Det er ikke første gangen det skjer på reisen vår jorden – rundt og garantert ikke siste.

Det er trist å si farvel, men som alltid er det også vanvittig spennende fordi det venter oss enda flere eventyr videre i Bali- Som vanlig er jeg alltid klar som et egg for å se og oppleve mer. Jeg elsker virkelig Bali og alle menneskene her. Livet på Bali er ubeskrivelig og jeg begynner å forstå hvorfor folk reiser tilbake hit om og om og om igjen. Neste stopp er en liten tur til Seminyak for shopping, Ubud for Monkey forest, tempel og forhåpentligvis få sett rismarkene og deretter fantastiske Gili Islands! Jeg GLEDER meg! Takk for nå kjære surfere – Vi ses igjen! Xx Peace and Love Xx

 

You VS You

Pøsregn første morgen i Bali. Opp tidlig. Frokost med resten av gjengen hos Lapoint. Jeg kjenner det i hele kroppen men skjuler det så godt jeg klarer. Tror ikke jeg kan skjule det så mye mer. June er den eneste som vet. Jeg vil ikke vise svakheter, jeg vil ikke være redd mer, jeg skyver det bort – slik jeg gjør med det meste, helt til jeg ikke kan eller vil gjøre det lenger.

IMG_43394

Maten er så god her. Jeg nyter frokosten og det gode selskapet. Stemningen er til å ta og føle på. Menneskene er helt ubeskrivelige og jeg trives her fra øyeblikket jeg setter foten inn på campen – Det på tross av min enorme skrekk og frykt.

Vi tar på oss de knallrøde Lapoint genserne og blir hentet i to biler. Jeg skravler som aldri før på veien mot Seminyak med to av de andre nye på campen og forsøker å ikke tenke på noe annet – kun være tilstede i øyeblikket. Det er slik jeg vil leve, det er slik jeg vil være, det er det jeg jobber for og mot hver eneste dag.

Vi kommer frem og det pøsregner mer og mer. Søren. Jeg som har tatt på meg falske vipper og rød leppestift. Tviler på det blir verken sminke eller bilder på meg i dette været. Dessuten – Hvem i alle dager tar på seg vippelim og leppestift når de skal ut og surfe? Det er nok bare Jeanette det, akkurat som på Elephant refugee. Vi tar på oss solfaktor 100 på tross av regnværet og jeg klør meg litt i hodet over hva jeg og June driver med men vi fortsetter å smøre oss inn sammen med et par andre.

IMG_41309IMG_43261

Klasserommet er ute. Instruktøren vår kommer inn. Han er kjekk. Det var da godt for da er det lettere for meg å ikke tenke på skrekken. Tankene kommer likevel tilbake til meg underveis. Fader da.

Alle gleder seg til å ut i vannet. Han forteller, forklarer, viser og lærer oss. Jeg klarer ikke å kosentrere meg eller forstå noe av det han sier i dette øyeblikket for nå er tankene ute av kontroll. Min “gode” mind control svikter meg toalt og angsten tar overhånd. Men det driter jeg i. Angsten får ikke lov til å vinne over meg. JEG skal vinne over den. Jeg skal gjøre det uansett hva som skjer for jeg er her for å utfordre meg selv, jeg er her for å ha det gøy, jeg er her for å leve, lære, utforske og jeg er her for å reise jorden rundt. Hvis jeg kan gjøre dette, hvis jeg kan trosse vannskrekken min, ja da kan jeg søren meg gjøre alt.

Vi drar ned til stranden og jeg får panikk. June sier jeg bør si fra til instruktøren og jeg tenker kun “Faen. Han er jo så kjekk å! Herreguud! Jeg vil ikke være loseren på campen!”. Men greit da. Jeg går bort til han, kikker ned i bakken og har lyst å synke ned i et stort hull “ Ehm. Actually I am, ehm… Extremely afraid of water. I mean extremely afraid. I can’t breathe if I get into deep water and for me deep is to my belly or lower. But I really really want to be here, I want to learn and I want to do this. I need to do this! I am not a good swimmer, I almost can’t swim, but I want to. I am very afraid “ Han gliser mer og mer. Jeg føler meg dum, men han snakker rolig og beroligende “You don’t have to worry at all. You don’t have to be a good swimmer to surf and you don’t have to be afraid. It’s alright. I’ll watch after you the whole time “. Jeg dilter forsiktig etter resten av gruppa med klump i halsen, svette i hendene og kjenner meg både svimmel og kvalm i det vi vandrer ned mot vakre Echo Beach.

IMG_40303-2

På stranden varmer vi opp og lærer hvordan stå på surfebrettet. Vi lærer hvordan vi skal reise oss opp og øver sammen i grupper i sanden. Det er morsomt. Jeg ler og koser meg. Men jeg vet hva som venter. Likevel klarer jeg bare ikke unngå å ha det morro og å smile sammen med denne gjengen og med instruktørene. For noen mennesker.

Vi er klare for vannet. Men jeg er jo ikke klar. Jeg har lyst å kaste opp eller løpe fortere enn noensinne i motsatt retning idet jeg bærer surfebrettet ned mot vannet. Hjertet dunker raskere og raskere. Bølgene er store. I mine øyne er de ikke store. De er gigantiske. Enorme. Farlige. Havet bråker. Herregud. “Hva i alle dager gjør jeg nå?

Jeg går ut i vannet slik som alle andre, legger surfebrettet ned og prøver å manøvrere det mot bølgene samtidig som jeg forsøker å ikke besvime av skrekk jo lenger jeg går ut. Fy faen. Pulsen er skyhøy. Hendene skjelver og hjertet dunker ut av brystet mitt. En av instruktørene kommer mot meg og skal hjelpe meg opp på brettet så jeg kan forsøke å komme meg opp og på en bølge. Jeg kan ikke tro at jeg gjør det men jeg hiver meg opp på brettet og han sier “I heard you were afraid? This is going to be alright and very fun, you just have to get used to the water and the waves” Jeg nikker altfor mange ganger og får ikke frem et ord mens han ser på hendene mine som skjelver som aspeløv.

IMG_41035

Det er faktisk litt morsomt å ligge på brettet i bølgene. Jeg kommer ikke til å dø. Det går nok greit. Vi snur brettet og bølgen kommer bak meg. Herregud så fort den kommer. Forbaska bølge! Han spør om jeg er klar. Nei, jeg er ikke klar men jeg gjør det likevel. Idet bølgen kommer skal jeg padle med armene og deretter hoppe opp i posisjon til å kunne surfe bølgen og stå på brettet.

Å Fy fader! “Jeg faller i vannet og får fullstendig panikk. Jeg snur og går raskt mot stranden idet tårene renner ned kinnene mine. Instruktøren vår ser det raskt og spør hva som skjer. Da kommer tårene enda mer. “ I’m so afraid I can’t breathe “og jeg ser i øynene hans at han virkelig forstår frykten min. Vi ender opp i en lengre samtale om hans egne frykter og det viser seg at han er redd for noe jeg ikke finnes redd for. Vi blir begge gående å smile til slutt. Han ber meg om å ikke gå tilbake på stranden, bare bli i vannet. Jeg vil være i vannet også. Jeg gir meg faen ikke nå. Han skal være med meg hele tiden og sammen med han blir jeg til slutt tryggere.

Jeg har sluttet å skjelve og hjertet dunker mer normalt. Jeg får puste og jeg koser meg til og med. Fy fader for en instruktør. Han har så mange forskjellige elever på forskjellig nivå selv om vi er på Level 1. Noen er nærmest surf champions fra dag en, mens andre er sånn midt på. Så har du meg da som har fullstendig panikk for vannet i seg selv og kaver rundt som en tulling. Likevel klarer både han og de andre instruktørene å hjelpe og ivareta hver eneste elev.

Vi fortsetter samme opplegg og jeg forsøker om og om igjen. Jeg faller igjen, og igjen, og igjen og igjen.
Hver gang jeg faller tror jeg at jeg kommer til å drukne, men det gjør jeg jo ikke. Og hver gang jeg faller blir jeg mer og mer vant til vannet og kommer meg mer og mer opp på brettet. Dessuten ler jeg. Jeg ler mye. Det er morsomt og vanvittig tungt. Alle har det morro. Instruktørene passer godt på, hjelper og ser til alle. Herregud dette er gøy. Jeg klarer ikke reise meg skikkelig opp enda men det gjør ikke noe. Jeg er faen meg ute i vannet, jeg er på nydelige Echo Beach i Bali og lærer meg å surfe. Hallo! Dette er stort for meg. Dette er fantastisk, dette er rått. Jeg er stolt. Herregud jeg er SÅ stolt av meg selv!

IMG_423396

Etter treningen er jeg helt utslitt både fysisk og psykisk men i ekstremt godt humør. Sinnsykt utfordrende og så sinnsykt gøy. I klasserommet etter timen snakker alle om hvordan den første treningen var og da kommer det frem hvor redd jeg er. “Herregud. Hvorfor må alle vite dette her da?” Jeg som gjorde alt i min makt for å skjule det.

Der og da tar jeg likevel et valg i det alle kikker på meg og jeg ser instruktøren i øynene. Et valg om å ikke bry meg. Jeg er stolt, jeg er glad, menneskene er fantastiske, surfecampen er fantastisk og livet er bra. Dette er å leve, mestre og å vokse. Dette er ikke noe jeg trenger å skjule lenger. Alle er redd for noe og dette er min frykt, jeg skammer meg ikke. Jeg er stolt. Jeg er så glad, takknemlig og har ikke tenkt å gi meg nå. Ikke denne gang. Målet mitt er å overvinne vannskrekken 100% og å ut i vannet om og om igjen i alle mulige situasjoner alle steder i verden. Neste stopp etter Bali er Australia. Der skal jeg også ut i vannet og slik skal jeg fortsette. Jeg har bestemt meg for det og derfor kommer det til å skje. Takket være KILROY og Lapoint har jeg fått utfordret noe av det som har vært mest vanskelig for meg og ser nå livet i et enda mer positivt lys. Jeg klarte det og jeg skal klare alt jeg vil fremover fordi jeg nå vet at jeg kan. Xx Peace and Love Xx

 

A Surfers life on Bali

IMG_342232IMG_35273IMG_35265-2IMG_35378IMG_4633IMG_34354IMG_4707IMG_4641IMG_36202IMG_35634-2IMG_35322IMG_32646IMG_34300IMG_32603IMG_4722IMG_4628DSC_0480

Tidlige morgener med surfing, sol og varme i Canggu. Nydelig mat, nydelige glade mennesker og lange sene kvelder. Herregud som jeg elsker Bali. Jeg vet ikke om jeg elsker Thailand eller Bali mest – jeg klarer faktisk ikke å velge. Så langt har vi brukt tiden i Canggu da vi er surfecamp her gjennom KILROY som en del av jorden – rundt reisen.

Videre tenker vi ta et par netter i Seminyak som er byen vi reiser til med surfecampen når vi skal ut å prøve oss i bølgene. Etter dette er det Ubud som er planen og selvfølgelig må vi innom Gilli Islands. Jeg har lyst å både få til Gili Trawangan og Gili Memo da de er slik jeg har forstått det ganske forskjellige fra hverandre. Jeg skal selvfølgelig oppdatere dere på dette. Hvis dere følger @Kilroynorway på Snapchat følger dere oss på reisen hele veien.

Hos Lapoint er det en energi og stemning som er til å ta og føle på og som ikke kan beskrives. Absolutt hvert eneste menneske jeg har truffet, snakket med og blitt kjent med har vært enkle å snakke med, åpne, glade og herlige og det skal sies at jeg har hatt og fremdeles har en del utfordringer når det kommer til å stole på andre mennesker. Dette på grunn av ting jeg har vært igjennom tidligere så når jeg sier at energien og stemningen er så god så stemmer det. Her kommer du til å trives – uansett.

Vi nyter dagene ved bassenget etter surfing, spiser både frokost og middag på campen og innimellom tar vi selvfølgelig turen innom surfernes favorittplass – Shady Shack. Her har de helt fantastisk økologisk mat og så mye vegetar alternativer. Faktisk så er Bali generelt vanvittig god på akkurat dette. Her spiser jeg noe av den beste maten jeg noensinne har smakt. Asia og mat altså. Fantastisk.

Det er både yoga, volleyball og annet gøy som skjer på campen i tillegg til barkvelder hvor hele surfegjengen samles for deilig middag og en tur ut på livet. Vi leier oss scooter og kjører rundt i nydelige Canggu fra spisested til spisested, strand til strand og utested til utested. Åh – jeg smiler bare jeg tenker på det og skriver det. Fy søren så gøy jeg og vi har det. (Bortsett fra den dagen vi ble jaget av villhunder midt på sorteste natten og ikke kunne finne veien tilbake til campen – haha!) Livet på Bali er ubeskrivelig og må oppleves. Hit skal og må jeg tilbake. Xx

 

No words

Følelsen jeg sitter med nå er ubeskrivelig.
Jeg visste at ved å “komme ut” ville jeg mest sannsynlig få det bedre, men ikke i den grad jeg har fått på kun et døgn her jeg sitter og svetter på Bali med bed bugs bitt over hele meg, klær som skulle vært vasket for to uker siden, sminkeløs, sliten og mer lykkelig enn jeg trodde var mulig.

IMG_1313IMG_1268

Det må nevnes at det varmer helt enormt og gir meg en ekstra sterk følelse av at jeg gjorde og gjør det rette når dere kommer med så mye respons til meg. Likevel handler det ikke om respons for min del. Det handler hovedsakelig om at jeg bestemte meg for å senke skuldrene en gang for alle og bestemte meg for å være meg selv 100% – hva enn det innebærer. Dette er første gang i mitt liv jeg har tatt det valget – ved alle aspekter i livet og det føles rett å dele det på min egen blogg.

Jeg trenger ikke skjule noe lenger, jeg er voksen, jeg er sterk, jeg er meg og jeg vil aldri prøve å være noen andre enn meg selv noensinne igjen. Jeg håper  også at min lille historie kanskje kan hjelpe andre der ute. Jeg kjenner dessverre selv også flere som ikke tør å være åpne eller å følge hjertet fordi de er redd for å bli dømt, sett ned på eller å ikke bli akseptert. Slik skal det ikke være og slik trenger det ikke å være.

Når du bestemmer deg for å drite litt (eller mye) i alle andre sine tanker og meninger og heller legger fokuset på hva du kan skape og være i ditt liv – Da er du på vei mot ekte lykke. Det er jeg 100% sikker på og det kan jeg skriver under på. På under ett år har det skjedd så mye i mitt liv at jeg ikke skjønner hvordan jeg har hengt med eller hvordan det er mulig å plutselig skulle utvikle seg selv så enormt mye på så kort tid, og det i voksen alder attpåtil, men jeg elsker det. For hver dag som går smiler livet mer og mer.

IMG_1273

Jeg er i skrivende stund på jorden – rundt reise med KILROY – min største drøm har gått i oppfyllelse og jeg sitter midt i drømmen i dette øyeblikk med tårer i øynene sammen med ei helt fantastisk jente jeg har blitt så glad i på så kort tid og som jeg har funnet en venn for livet i. Jeg har kommet ut av skapet og vist hvem jeg egentlig er. Jeg har utfordret så mange av mine største frykter og jeg har hoppet inn i drømmer, kastet meg etter mål og tatt sjangser jeg ikke trodde var mulig for meg å ta. Ikke nok med det – jeg har funnet tilbake til en av mine største lidenskaper – å skulle jobbe med å hjelpe dyr og dyrevern.

Denne turen har gitt meg så mye på så kort tid, denne turen har hjulpet meg til å tørre å publisere innlegget jeg publiserte i går og å vise hvem jeg er. Ord kan ikke beskrive hvor stort alt dette er for meg eller takknemligheten jeg kjenner på. Jeg har så vanvittig mye mer på hjertet og jeg gleder meg til å dele mye mer av mine tanker og følelser med dere. Takk for at dere støtter meg, takk for at dere er så åpne og at dere forstår viktigheten av å kunne være seg selv uten å bli dømt for det. Dere hjelper ikke bare meg, men så vanvittig mange andre mennesker der ute. Aldri stopp med det, aldri stopp med å være åpen og aldri stopp med å være et godt menneske som ikke dømmer. Verden trenger enda mer av dere. Dere er helt fantastiske. Xx

 

Let’s reach the moon

IMG_1857IMG_1771 copyIMG_1838IMG_1748IMG_1708IMG_1718IMG_1850IMG_1831IMG_1706

Jeg og June fikk vite om Halfmoon festivalen natten før den fant sted i Thailand under en annen feiring og vi befant oss selvfølgelig på en helt annen øy så da var det bare å hoppe på båten neste dag etter et par timer søvn og krysse fingrene for at festivalen som skulle finne sted midt ute i skogen var bra. Nå skjønner jeg forresten hvorfor Chillout i Oslo anbefalte meg å kjøpe med lommelykt på jorden – rundt reisen. Nå har jeg lært det. Nå vet dere det – Kjøp lommelykt. Du kommer til å få bruk for den.

Vi sjekket inn på en liten, nydelig hytte ute i skogen, freshet oss opp og dro sammen med verdens herligste og flotteste guttegjeng fra Tyskland som vi møtte kvelden før festivalen. Eieren av hytten vi sov på var så snill at han ordnet egen sjåfør til oss og vi fant ut at han nettopp hadde startet “The Sweet Cottage”som det heter. Jeg lover dere – det er helt nydelig og anbefales på det varmeste. Det er en familiebedrift som også driver et bakeri med en av de beste vegetarburgere jeg har smakt langs havnen på Koh Pangan og de baker brødene og andre matvarer utenfor hyttene i skogen der vi sov. Dette er mennesker som er så dyktige at jeg bøyer meg i støvet. De er i tillegg så åpne, herlige og helt fantastiske.

Festen varte hele natten lang men jeg tror jeg ga meg i fire – fem tiden da jeg sovnet midt på bakken så utslitt som jeg var. Heldigvis var vi ikke helt alene for da hadde jeg bare blitt liggende å sove der jeg. I tillegg brukte vi evigheter på å finne tilbake til hytta siden jeg ikke eier stedssans og ble derfor kjørende rundt på moped til vi nesten sovnet på modepen i fart. Den nervøse Jeanette forsvant fort under denne festivalen for å si det mildt og hun forsvinner mer og mer for hver eneste dag som går på denne turen. Det føles så vanvittig deilig, jeg kjenner at jeg lever for fullt og vil aldri noensinne det skal ta slutt. Dere må virkelig få med dere Halfmoon festivalen i Thailand når dere skal reise jorden rundt med KILROY, eventuelt også Fullmoon festivalen som befinner seg på stranden. Jeg har ikke vært på den selv men hører den skal være like bra, eller enda bedre. I Thailand kan de virkelig lage stemning. Fantastisk land, fantastiske mennesker. Video kommer også! Xx

 

When I fell in love with her

Intense øyner, mørkt hår, stort smil. Vakker. Så sinnsykt vakker.
For en latter. Herregud. For ei jente!
Jeg falt pladask, jeg falt hardt og jeg falt der og da.
I det øyeblikket la jeg ikke merke til et eneste annet menneske rundt oss på tross av at det var vanvittig mange andre der.  Jeg ble stupforelsket og klarte ikke å konsentrere meg eller tenke på noe annet enn henne. Jeg hatet meg selv for det.

Når jeg ser tilbake på det hele her og nå den dag i dag skulle jeg ønske jeg aldri ble sint på meg selv for å være den jeg er. Selv om jeg ikke kan gå tilbake i tid og forandre på det kan jeg fremdeles gjøre det rette fremover – Å være meg selv, å være stolt og å aldri skamme meg over mine følelser igjen noensinne. Det er et løfte jeg har gitt meg selv og det løftet skal jeg holde.

IMG_3761

Jeg forsøkte å skyve det unna slik jeg alltid hadde gjort men utfordringen nå var at det var sterkere enn noensinne. Med henne klarte jeg ikke mer. Jeg var fortapt og kunne ikke gjemme meg for meg selv lenger. Jeg traff henne utenfor en klubb i USA, jeg kjente henne ikke, jeg visste kun navnet hennes og hvor hun kom fra men alt føltes rett.
Det føltes fantastisk, men jeg ble forbanna. Forbanna på meg selv. Alle de stygge, vonde tankene kom tilbake til meg selv om jeg trodde jeg kunne kvitte meg med dette bare ved å skyve det unna og nekte for det.

“Hvorfor kan jeg ikke bare være normal? Hvorfor kan jeg ikke kun like gutter? Hvorfor skjer dette med meg? Hvorfor måtte jeg se henne? Hvorfor måtte jeg snakke med henne? Hvorfor holdt jeg ikke bare kjeften? Hvorfor meg? Hvorfor er jeg slik? Hva faen er galt med meg?”

Jeg gikk videre med livet mitt og skøv henne så langt unna i hodet mitt som jeg kunne. Jeg fortalte meg selv at jeg ikke var tiltrukket og at hun ikke var min type. Det eneste jeg gjorde var å titte på bildene hennes på Instagram en gang i blant og hver gang jeg gjorde det kjente jeg følelsen komme tilbake. Hun dukket fremdeles opp i tankene mine i ny og ne men det var ikke før jeg satt på bussen på vei til Sørlandet for å feire jul i fjor at tankene virkelig kom tilbake for fullt. Jeg ble sittende å tenke på henne absolutt hele veien hjem.

“Herregud. Jeg må skrive til henne.”

IMG_3833

Men skal jeg virkelig skrive til henne 2 måneder etter vi først møttes? Nå som jeg er tilbake i Norge? Og hva skal jeg si? ” Jeg husker øyeblikket så godt for det var ikke før da jeg så at hun hadde skrevet til meg for lenge siden (!) men siden meldingen hadde havnet under “forespørsel” hadde jeg ikke sett det mens jeg fremdeles var i USA.  Jeg hadde lyst å rive meg selv i håret, jeg ble klam, nervøs og redd.

Jeg skrev til henne og skrev som en forbasket tulling. Fingrene skled raskt over tastaturet og alt ble bare et gigantisk rot. Massevis av vas, babling og altfor mye unnskyldninger. Dramatisk og helt fullstendig unødvendig. Jeg hadde selvfølgelig allerede klikket på “Send” knappen og angret i sekundet jeg gjorde det.
En dag gikk. Ingen svar. To dager gikk. Ingen svar.

FAEN!” Jeg dreit meg og jeg angret så inderlig. Jeg skulle bare latt det være.

IMG_3862

Julaften var rett rundt hjørnet og jeg drev og strevde med å sette sammen sykkelen jeg hadde kjøpt til tantebarnet mitt idet en melding tikket inn på Facebook:
“Heyyy!” Det var henne. Hjertet dunket. Jeg ble kvalm. Hun husket meg, hun svarte meg ,jeg ble fullstendig fjern fra oppgaven jeg holdt på med og slapp alt jeg hadde i hendene. Alt jeg så var meldingen på Facebook og ble stående med tidenes største glis rundt munnen.

Etter dette snakket vi hver dag, flere ganger om dagen i flere måneder. Vi snakket om alt mellom himmel og jord. Sendte videomeldinger, bilder, tekstet og jeg ble bare mer og mer forelsket for hver eneste dag som gikk. Jeg ville ikke stoppe det heller. Ikke denne gang. Hun var noe for seg selv. Annerledes, interressant, smart og vanvittig vakker.
Jeg måtte se henne igjen.

Vi begynte å snakke sammen i desember i fjor og hadde daglig kontakt frem til jeg besøkte henne i USA i mars i år. Selvfølgelig reiste jeg over Atlanteren for å treffe jenta jeg var forelsket i. Null stress. Litt sånn typisk meg å ta den helt ut i kjærlighet, romanse og slike ting. Jeg fortalte det ikke til henne i øyeblikket at hun var eneste grunnen til at jeg reiste dit, men jeg tror innerst inne hun var fullt klar over det.
Reisen var lang og jeg var lost i egne tanker. Det var ikke før flyet mitt var over LAX at jeg fikk meg en liten realitycheck og lurte på hva i alle dager jeg egentlig holdt på med. Jeg kom frem til LA midt på natten og hadde ikke sovet på 25 timer. Leiligheten jeg kom til var skuffende, ekkel og lå på en plass jeg synes var innmari skummel. Jeg som trodde jeg hadde bestilt noe bra. Jeg freaket ut og skrev til henne. Hun flirte, sa jeg var nok bare utslitt og burde hvile litt.

IMG_3941

Ikke søren om jeg skulle hvile. Jeg skulle se henne den natten og jeg forsøkte så godt det lot seg gjøre å freshe meg opp.


Hun hentet meg, jeg gikk mot bilen og i øyeblikket jeg så henne var alle problemer og bekymringer ute av verden.
Det vakreste smilet jeg hadde sett, dype og intense øyner. Bena mine ble gelè.
Jeg var i den syvende himmel, Sommerfugler er ikke nok til å beskrive hvor forelsket jeg var og det jeg følte. Dere har kanskje hørt frasen “Forget the butterflies, I feel the whole damn zoo when I’m with you?” Det var nøyaktig slik.

Fantastisk. Ubeskrivelig. Jeg var på trynet. Jeg var så forelsket at jeg ikke visste opp ned på meg selv og mistet kontroll på alt annet i livet mittt. Jeg mistet fullstendig kontroll for første gang i mitt liv og det var jævlig deilig. Jeg mistet også kredittkortet og alle pengene mine, men gikk fremdeles rundt med et tåpelig glis.

IMG_3882

Før jeg reiste til LA for å treffe henne tok jeg mot til meg etter mye støtte fra mine to søstre og fortalte mamma det. Jeg valgte å si det på Facetime av alle ting siden jeg var i Oslo i øyeblikket jeg klarte å manne meg opp.

Jeg har noe å si deg mamma” “Hva er det vennen?” “Joo, altså, atte. Det er noe liksom. Det er ikke noe galt altså. Men du vet at jeg ikke får sove for tiden sant? Og du tror kanskje det er noe galt? Jeg vet du er bekymret men det er ikke noe galt. Jeg er eh, jeg liksom ehm hmm ja nei, altså, joo ehhh. Mamma jeg er forelsket…. I en JENTE “ Jeg gjemte hodet mellom knærne og hadde lyst å synke ned i et sort hull i gulvet.

“SÅ FLOTT vennen! Jeg er SÅ glad på dine vegne! Men hva er det egentlig du tror om meg? Tror du jeg hadde dømt deg for noe slikt, du kjenner jo meg? ” Tårene mine trillet. Jeg var så lettet. Hvorfor hadde jeg satt egne griller i hodet mitt? Det er jo mamma. Herregud.

IMG_3929

Første steget var gjort og selv om jeg aldri har hatt et stort behov for at “alle” må vite det er det fremdeles en viktig del av meg, det er meg og jeg nekter å skjule det eller å skjule hvem jeg er. Hvorfor skal jeg? Jeg har skjult så mye i mitt liv og det eneste som har skjedd er at det har skadet meg. Jeg er bare meg og kan ikke være noen andre. Jeg liker jenter og har gjort det hele livet. Jeg har faktisk likt flere jenter enn gutter og tror ikke på at det finnes noen fasit i kjærlighet. Jeg faller for mennesket og ikke kjønnet. Så enkelt er det. Jeg er stolt av meg selv, stolt av den jeg er og jeg skulle aldri ha skammet meg tidligere eller tenkt at det var noe feil med meg. Selvfølgelig er det ikke feil, det er aldri feil og det du føler er det som er rett for deg.

IMG_3804

For meg ble det store vendepunktet når jeg ble forelsket i henne

– rett og slett fordi det var så intenst og så sterkt så det var ingen poeng i å skjule det. Ikke for meg selv, ikke for noen andre. Jeg ville tillate meg selv å kjenne på gleden av å være forelsket og for å kunne gjøre det måtte jeg være ærlig med meg selv.

Tiden jeg hadde med henne var fantastisk og selv om ingenting fungerte slik jeg hadde ønsket og håpet overhodet angrer jeg ikke et eneste sekund. Hun vil alltid bety noe (mye) for meg men det er ikke alle mennesker det er meningen man skal ha i livet sitt – Noen mennesker kommer i livet ditt for å lære deg noe, for at du skal vokse og for min del er jeg evig takknemlig for alt jeg har lært. Jeg er ikke et menneske som bærer nag selv om jeg måtte gå igjennom veldig mye smerte – mer enn jeg noensinne hadde opplevd i en forelskelse. Å gå igjennom det jeg gjorde med henne gjorde meg ikke bare sterkere enn før men også helt trygg på meg selv, hvem jeg er og min legning. Jeg er så stolt og det føles som en stor byrde er løftet av skuldrene mine. Jeg kan være meg selv, jeg skammer meg ikke, jeg er stolt og går med hodet hevet hver dag. Det er deilig og det føles og er fullstendig rett. Ingen skal noensinne måtte behøve å skjule eller å skamme seg over hvem de er. Alle mennesker er likeverdige, alle betyr noe og alle skal få lov til å være seg selv – Aldri glem det og aldri gjør slik jeg gjorde mot deg selv. Vær stolt av deg selv, du er fantastisk akkurat slik du er – Uansett. Xx